har skildret i sin fortelling «Den gamle med kysen». Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom det aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige bror-barn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved å se på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i sneføyk og vind, med rødblå neser og halvlukkede øyne. Det begynte å more meg å iaktta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til å studere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grunnet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle byg-ningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler og tårn med værhaner og blyvinduer som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nå meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede