henne, seg bort og hvisket i øret på henne: «Kast kåpen løst om deg og gå; for blir du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.»

«Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau, » sutret en av de små og krøp opp på en stol.

«Hysj hysj, barn, hun slipper godt fra det; nå skal du bare høre,» sa mor Skau. «Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nå så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten, og at de var døde for lange tider siden.

Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep etter henne, alle sammen, og bena skalv under henne så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød kåpe med hareskinnsfôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nå er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gam-lebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen.»

Barna, som under første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok etter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstak-er, og vi oppdaget med latter at de satt med bena på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-,

huldre- og spøkelseshistorier hele natten.