«La oss få høre den, madam Skau,» sa jeg. «Fortell, fortell, mor Skau!» ropte barna.

Madammen hostet litt og tok seg en ny pris: «Da min mor ennå var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som hette – ja, hva var det nå hun hette, da? Madam – nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en julaften, liksom nå; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset, og viserne sto på halv tolv.

Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirk-en. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, ak-kurat som de kunne være døde, alle sam-men. Det var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne.

Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om ju-lemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av