«Fattigdommen,» gjentok vinden.

Hjertet mitt snørte seg sammen i smerte, og jeg kløp meg selv for å våkne … Men istedenfor å våkne, sto jeg ved vitrineskapet og tok ut ting som jeg febrilsk stakk ned i lommene på gamlin-gen og den unge fyren.

«Fort! Ta dette,» sa jeg på innpust. «I morgen er det festdag, og dere er fattige! Ta dette!»

Da jeg hadde fylt lommene til de to fattiglemmene, tok jeg resten av verdisakene og knyttet dem sammen til en bylt og slengte dem til kona. Gjennom vinduet rakte jeg den gamle kona en pels, et knytte med en sort dress, noen blondebluser og forresten også gitaren. Slike under-lige drømmer finnes! Etterpå husker jeg at det knirket i døren. Liksom som skutt opp av jor-den står plutselig innehaveren, lensmannen og noen konstabler foran meg. Innehaveren står ved siden meg, men jeg fortsetter å lage knytter, som om jeg ikke ser ham.

«Hva driver du med, tulling?»

«Det er festdag i morgen,» svarer jeg. «De må ha noe å spise.»

Så går teppet ned, og når det går opp igjen, ser jeg helt nye kulisser. Jeg er ikke lenger på la-geret, men et annet sted. Ved siden av meg går en konstabel, han setter en kopp vann frem foran meg og mumler: «Du da, du da! Litt av en festdag du hadde klekket ut.» Da jeg våknet, var det allerede lyst. Regnet trommet ikke lenger mot ruten, vinden ulte ikke. På veggen lekte en munter festdagssol. Den første som ønsket meg god jul, var førstebetjenten.

«Og gratulerer med nytt krypinn,» la han til.

En måned senere ble jeg dømt. For hva? Jeg forsikret dommeren om at det var en drøm, og at det ikke er riktig å dømme noen for et mareritt. Døm selv, som om jeg helt ut av det blå kunne gi tjueradder og kjeltringer tingene til folk? Det skulle tatt seg ut å gi bort ting uten å få tilbake pantesummen! Men retten tok min drøm for virkelighet og dømte meg. Og nå er jeg på tuk-thus, som De ser. Kanskje Deres velbårenhet kunne legge inn et godt ord for meg? For Gud skal vite at jeg er uskyldig.