«De raner meg!» blinket det til i hodet mitt.

Selv om jeg sov, husket jeg at det under puten min alltid lå en revolver.

Jeg famlet meg stille frem og tok den i hånden. Det sang av knust glass i vitrineskapet.

«Hysj, du vekker’n! Da må vi ekspedere’n.»

Videre drømte jeg at jeg utstøtte et dypt, vilt skrik, og skremt av min egen stemme for jeg opp på bena. Gamlingen og den unge fyren slo ut med armene og kastet seg mot meg, men da de fikk øye på revolveren rygget de bakover. Jeg husker at de i neste øyeblikk sto foran meg bleke og blunket hardt med tårevåte øyne mens de bønnfalt meg om å la dem gå. I det knuste vinduet stormet vinden og lekte med flammen på stearinlyset som tyvene hadde tent.

«Deres velbårenhet,» lød en gråtkvalt stemme fra vinduet. «De er vår velgjører! Vær nådig!»

Jeg så ut av vinduet og fikk øye på ansiktet til en gammel kone, blekt, avmagret, vått av regnet.

«Ikke rør dem! La dem gå!» Hun gråt og så på meg med bedende øyne.

«Det er jo fattigdommen!»

«Fattigdommen,» bekreftet den gamle mannen.