sovnet. Jeg sov lett … Jeg hørte at innehaveren banket på en gang til, hvordan klokkene ringte til morgenmesse.

Jeg hørte hvordan vinden ulte og regnet trommet på taket. Øynene mine var lukket, men jeg så tingene, vitrineskapet, det mørke vinduet, ikonet. Tingene trengte seg rundt meg, blunket, ba om at jeg slapp dem hjem. På gitaren røk strengene så det sang, én etter én, de røk uten stans … Inn av vinduet tittet fattige, gamle koner, prostituerte, de ventet på at jeg skulle åpne butikken og gi dem tingene tilbake.

Jeg hørte gjennom drømmen at noe begynte å krafse, som om det var en mus. Det krafset lenge, monotont. Jeg snudde meg rundt og krøp sammen, for det trakk både kaldt og rått. Idet jeg trakk dynen lenger opp over meg, hørte jeg rasling og mennesker som hvisket.

«For en forferdelig drøm,» tenkte jeg. «Så uhyggelig! Skulle ønske jeg våknet.»

Noe av glass falt ned og knuste. Bak vit-rineskapet skimtes plutselig et lys, og i taket lekte en lysflekk.

«Ikke dunk,» lød en stemme. «Du vek-ker Herodes … Ta av deg støvlene!»

Noen kom bort til vitrineskapet, tittet på meg og rørte ved hengelåsen.

Det var en gamling med skjegg og ble-ke, prøvede ansiktstrekk og i en fillete soldatfrakk og utgåtte sko. Bort til ham gikk en høy, mager fyr med fryktelig lange armer, med skjorten utenpå buk-selinningen og med en kort lasete jakke. Begge hvisket og styrte med noe foran vitrineskapet.