«Det er ingen der,» tenkte jeg. «Jeg bare innbiller meg det.»

Da jeg hadde slukket lampen og famlet meg tilbake til leiet, skjedde det noe som hadde en ikke liten innflytelse på mitt videre humør. Over hodet mitt lød plutselig og uventet et høylytt, vilt, hvinende smell som ikke varte mer enn et sekund. Noe sprakk, og liksom utstøtte et høyt hyl av smerte.

Det var kvinten på gitaren som røk, og jeg ble grepet av panikk, holdt meg for ørene og løp til-bake til leiet mitt mens jeg snublet i kister og knytter … Jeg stakk hodet under puten, og mens jeg nesten holdt pusten, så redd var jeg, begynte jeg å lytte.

«Slipp oss fri,» ulte vinden og tingene i kor. «Det er julehøytid! Slipp oss ut! Du er selv en stakkar, det skjønner du vel? Du har selv kjent sult og kulde!

Slipp oss fri!»

Ja, jeg var selv en stakkar, og jeg visste hva sult og kulde var. Det var fattigdom-men som hadde fått meg inn i denne forbannede jobben som takstmann, fat-tigdommen tvang meg til å forakte sorg og tårer for en brødbits skyld.

Hadde det ikke vært for fattigdommen, ville jeg knapt turt å sette verdien av helse, varme eller festgleder til noen kopperslanter. Hva bebreidet vinden meg for, hvorfor gnog samvittigheten?

Hvor hardt enn hjertet slo, hvor redd jeg enn var, og trass samvittighetsna-get, krevde utmattelsen omsider sitt. Jeg