jenstandene over i låven fordi det ikke var plass på lageret.
Fra tidlig morgen til sent på kveld uten et minutts pause handlet jeg med fillefranser, klemte ut småmynter og kopeker av dem, så tårer, hørte på fåfengte bønner … Da dagen var slutt, kunne jeg knapt stå på bena: Både sjelen og kroppen var utslitt. Ikke rart at jeg nå ikke sov, men kastet meg fra side og hadde en uhyggelig følelse …
Noen banket liksom forsiktig på døren min … Bankingen ble etterfulgt av stemmen til inne-haveren: «Sover De, Petr Demjanytsj?»
«Ikke ennå, hvordan det?»
«Vet De, kanskje vi skulle åpne døren tidlig i morgen tidlig? Det er en stor festdag, og været er av det aller verste. Fattigfolket strømmer på som fluer til honning. Så De behøver ikke gå på mor-genmessen, men kan bli her i kassen … God natt!»
«Det som gjør det så uhyggelig,» tenkte jeg da innehaveren gikk, «er at lampen blafrer. Jeg må slukke den …»
Jeg reiste meg fra leiet og gikk bort i hjørnet der lampen hang. En blå flamme blusset svakt opp og blafret, som om den kjempet mot døden. For hvert blaff lyste den i et øyeblikk opp ikonet, veg-gene, knyttene, det mørke vinduet … Og i vinduet var det to bleke ansikter som trykket seg mot ruten, som tittet inn i lageret.
