Julenatten var disse tingene spesielt veltalende.

«Vi vil hjem,» gråt de, liksom sammen med vinden. «La oss gå!»

Men det var ikke tingene alene som gjorde meg engstelig. Da jeg stakk hodet frem fra bak vitrineskapet og kastet et forsiktig blikk på det mørke, doggete vinduet, så jeg liksom menne-skeansikter som tittet inn.

«For noe vrøvl,» mannet jeg meg opp. «Er du blitt helt bløt?»

Saken er at om en som fra naturens side et utstyrt med nervene til en takstmann, skulle få samvittighetsnag julenatten, ville det være en utrolig begivenhet, sågar helt fantastisk. Sam-vittighet fås kun mot pant på et pantelånerkontor. Her forstås samvittighet som noe som kan kjøpes og selges, at den kan ha andre funksjoner, anerkjennes ikke … Det var underlig, hvor hadde jeg den fra? Jeg kastet meg fra side til side på den harde kisten, og mens jeg myste i det svake lyset, forsøkte jeg av alle krefter å kve-le den ubudne følelsen. Men mine an-strengelser var forgjeves …

Selvfølgelig hadde den fysiske og mor-alske utmattelsen etter en lang arbeids-dag delvis skylden. På dagen julaften hadde horder av stakkarer trengt seg på i pantelånerbutikken. På en stor festdag og dertil i dårlig vær er ikke fattigdom noen last, men en forferdelig ulykke. Da griper den druknende stakkaren etter et halmstrå hos pantelåneren, men får isteden en stein … Hele dagen julaften hadde det vært så mye folk at vi var nødt til å flytte tre fjerdedeler av panteg-