«Hva sier du nå, gamle mann?» spurte han. «Ser det ikke nydelig ut?»

«Jo,» svarte julenissen, «men jeg forstår fortsatt ikke …»

«Gi deg, da!» lo Jesusbarnet. «Har du noen lykter med deg?»

«Nei, ingen lykter,» innvendte Julenissen. «Men jeg har et vokslys!»

«Det går fint,» sa Jesusbarnet, tok vokslyset, kuttet det opp og snodde først en del rundt tres-tammen og en annen rundt spissen av grenene, før han rettet lysene pent opp og sa: «Fyrtøy har du vel?»

«Selvsagt,» sa den gamle og hentet frem stein, stål og svampboks, gned frem en flamme fra steinen, slapp gnistene ned i svampbok-sene så de begynte å gløde, tente på litt svovel og ga den til Jesusbarnet. Jesus-barnet tente det øverste vokslyset med den brennende svovelen, så neste vokslys til høyre for det første og så vokslyset under. Og mens han gikk rundt hele treet, tente han det ene lyset etter det andre.

Nå sto det lille treet der i snøen. Inni-blant det halvt snødekte, mørke gren-verket tittet de rødmussede eplene frem, nøttene glitret og strålte i gull og sølv, og de gule vokslysene brant høytidelig. Jesusbarnet smilte med hele det lysende ansiktet sitt og klappet i hendene. Den gamle julenissen så ikke lenger fullt så gretten ut, og den lille, hvite spisshunden løp frem og tilbake og bjeffet.

Da lysene var brent litt ned, flagret Jesus-barnet med gull- og sølvvingene sine, og lysene sluknet. Han ba julenissen sage