Jesusbarnet trakk til seg armen. Han skumpet borti julenissen, pekte på grantreet og sa: «Er ikke det et vakkert tre?»

«Jo,» svarte den gamle, «men hva hjelper det meg?»

«Gi meg noen epler,» sa Jesusbarnet, «jeg har en idé.»

Julenissen så spørrende ut, for han kunne ikke riktig forestille seg at Jesusbarnet hadde lyst på iskalde epler i vinderkulden. Riktignok hadde han med seg en god, gammel snaps, men den hadde han ikke lyst til å dele med Jesusbarnet. Han tok av seg selene og satte fra seg den store ryggkurven sin i snøen. Så romsterte han rundt i den og fant frem noen ganske fine epler.

Han stakk hånden i lommen, fisket frem kniven sin og kvesset den mot en trestamme før han rakte den til Jesusbarnet.

«Du er sannelig ikke dum!» sa Jesusbarnet. «Nå skjærer du opp litt hyssing i stykker lange som to fingre, og lager noen små, spisse treplugger til meg.»

Den gamle mannen syntes det lød litt merkelig, men han sa ingenting og gjorde som Jesus- barnet ba om. Da han hadde laget knuter i hyssingendene og gjort ferdig pluggene, tok Jesus-barnet et eple, stakk en plugg varsomt inn i det, knyttet et bånd til pluggen og hengte eplet opp på en gren.

«Sånn,» sa han, «nå må vi henge epler på de andre grenene også. Du kan hjelpe meg, men vær forsiktig så ikke snøen faller av!»

Den gamle hjalp til selv om han ikke forsto hvorfor han gjorde det.

Men han syntes det var gøy. Da det hang fullt av rødmussede epler på det lille grantreet, tok han fem skritt tilbake, lo og sa: «Oi, så fint det ble! Men hva er vitsen?»

«Må det være en vits med all ting?» lo Jesusbarnet. «Følg med, det blir enda finere. Gi meg nøttene dine!»

Julenissen fisket frem valnøttene fra ryggkurven sin og ga dem til Jesusbarnet, som stakk en liten pinne inn i hver nøtt og festet en tråd til pinnen.

Så gned han en nøtt mot den gylne oversiden av vingene sine så nøtten ble gyllen, og den neste mot den sølvbelagte undersiden av vingene så nøtten ble sølvfarget. Etterpå hengte han opp nøttene inniblant eplene.