Jesusbarnet nikket og så tankefull ut, før han sa: «Du har rett, gamle mann. Jeg har også lagt merke til det. Og jeg har også gått og tenkt på det, men det er ikke så enkelt.» «Det er jo net-topp det som er problemet,» knurret julenissen. «Jeg er for gammel og dum til å finne på noe nytt. All denne grublingen har gitt meg en skikkelig hodepine, og jeg kommer ikke på noe vettig. Fortsetter det på denne måten, kommer hele julen til å tørke inn, og høytiden blir en feiring som alle andre feiringer, som ikke betyr noe annet for menneskene enn å late seg, spise og drikke.»

Ettertenksomt vandret de gjennom den hvite vinterskogen. Julenissen med et grettent uttrykk, Jesusbarnet tankefullt. Det var så stille i skogen, ikke en gren rørte seg. En ugle slo seg ned på en kvist, og snøen traff bakken med en dempet lyd. Så kom de ut av den høyvokste skogen og ut på en gammel lysning der det sto flere store og små grantrær. Det var vakkert. Månen skinte sterkt og klart, alle stjernene lyste, snøen skinte som sølv. Og grantrærne sto der midt i det hele, det var et praktfullt syn i svart og hvitt. En halvannen meter stor gran sto alene i for-grunnen og så spesielt fin ut. Den hadde vokst jevnt, på hver gren lå det snø, og på spissen av grenene hang det små istapper som glitret og tindret i måneskinnet.