Men gjeteren tenkte at det stakkars, uskyldige barnet kanskje ville fryse i hjel her i hulen, og skjønt han var en hard mann, ble han rørt og syntes at han fikk hjelpe barnet. Og han løs-net skreppa fra skuldrene, og frem fra den tok han et mykt og hvitt saueskinn, ga det til den fremmede mannen og sa at han skulle la barnet sove på det.

Men i det samme han viste at han også kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så det han ikke før kunne se, og hørte det han ikke før kunne høre.

Han så at rundt omkring ham sto en tett skare av små engler med sølvvinger. Og hver og en av dem holdt en harpe i hånden, og alle sang de med høy røst at i natt var frelseren født som skulle berge verden fra synd.

Da forsto han at alle ting var så glade denne natten at de ikke ville gjøre noen noe ondt.

Og det var ikke bare rundt gjeteren det sto engler, han så dem overalt. De satt inne i hulen og utenfor på fjellet, og de fløy under himmelen. De kom gående på veien i store flokker, og når de gikk forbi, stanset de og så på barnet.

Det var slik jubel og slik glede og sang og lek, og alt dette så han i mørke natten, der han før ikke kunne se noen ting. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet, at han falt på kne og takket Gud.