ble bare ved med å fortelle:
Nå gikk mannen bort til gjeteren og sa til ham: – Kjære, hjelp meg og la meg få låne litt ild. Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille.
Gjeteren ville si nei, men så tenkte han på hundene som ikke hadde kunnet skade mannen, på sauene som ikke hadde løpt for ham, og på staven som ikke ville treffe ham; og gjeteren ble litt redd og torde ikke nekte ham det han ba om.
– Ta alt du trenger! sa han til mannen.
Men bålet hadde nesten brent ned. Det var hverken ved eller kvist igjen, bare en stor haug glør, og den fremmede hadde hverken ildskuffe eller øse som han kunne bære de røde glørne i.
Da gjeteren så det, sa han på nytt: – Ta alt du trenger! Og han var glad fordi mannen ikke kunne bære med seg noen ild.
Men mannen bøyde seg ned, plukket glør fra asken med bare hender og la dem i kappen sin. Og glørne svidde hverken hendene hans da han tok i dem, eller kappen hans, og mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Men her ble eventyrfortellersken avbrutt for tredje gang.
– Farmor, hvorfor ville ikke glørne brenne mannen?
– Det skal du snart få høre, sa farmor, og så fortalte hun videre:
Da gjeteren som var sånn barsk og hissig kar, så alt dette, tok han til å undre seg: – Hva kan dette være for en natt, når hundene ikke biter, sauene ikke er redde, spydet ikke dreper og il-den ikke brenner?
Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham: – Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg barmhjertighet?
Da sa mannen: – Jeg kan ikke si deg det, dersom du ikke selv ser det. Og han ville gå sin vei, så han snart kunne få tent opp ild og varmet hustruen og barnet.
Men da tenkte gjeteren at han ville holde øye med mannen så han kunne få rede på hva alt dette skulle bety. Han reiste seg og fulgte etter ham, helt frem til hjemmet hans.
Da så gjeteren at mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hadde kone og barn lig-gende i en hule i fjellet, og det var ikke annet enn nakne, kalde steinvegger der.