Han gikk fra hus til hus og banket på. – Kjære, hjelp meg, sa han.

– Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille.

Men det var dyp natt, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.

Mannen gikk og gikk. Til slutt fikk han se et ildskjær lyse langt borte.

Han vandret da etter det og så at ilden brant ute i det fri. En flokk hvite sauer lå og sov rundt bålet, og en gammel gjeter satt og passet på dem.

Da mannen som ville låne ild, kom frem til sauene, så han at tre store hunder lå og sov ved gjeterens føtter. De våknet alle tre da han kom, og åpnet de store gapene sine, som om de ville til å bjeffe, men ikke en lyd hørtes. Mannen så hårene reise seg på ryggene deres, han så de skarpe tennene lyse glitrende hvite i ildskjæret, og han så at de kom styrtende mot ham. Han kjente at en av dem glefset etter benet hans og en etter hånden hans, og en hengte seg i strupen på ham. Men kjakene og tennene som hundene skulle bite med, ville ikke lystre dem, og man-nen led ikke den minste skade.

Nå ville mannen gå videre for å få det han trengte. Men sauene lå så tett sammen, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme frem. Da steg mannen opp på ryggen til dyrene og vandret frem til ilden på dem. Og ingen av dyrene våknet eller rørte på seg.

Så langt hadde farmor fått fortelle uforstyrret, men nå kunne jeg ikke la være å avbryte.

– Hvorfor gjorde de ikke det, farmor? spurte jeg.

– Det får du vite om en stund, sa farmor og ble ved med historien sin.

– Da mannen var nesten fremme ved bålet, så gjeteren opp. Det var en gammel, sint mann som var gretten og hard mot alle folk. Og da han så en fremmedkar komme, rykket han til seg en lang, spiss stav som han pleide å ha i hånden når han gjette buskapen sin, og den kastet han mot mannen. Og staven for hvinende rett mot ham, men før den traff, vek den til side og suste forbi og langt ut på marken.

Da farmor var kommet så langt, avbrøt jeg på nytt.

– Farmor, hvorfor ville ikke kjeppen slå mannen? Men farmor brydde seg ikke om å svare, hun