Litt etter litt lærte vi oss å leke med dukker og leketøy, og ha det som andre barn, og da kunne det jo se ut som om vi ikke savnet farmor mer eller husket henne.

Men ennå den dag i dag, førti år etter, mens jeg sitter og samler sammen legender om Kristus som jeg har hørt borte i Østerland, våkner det lille sagnet om Jesu fødsel som farmor pleide å fortelle, opp inni meg. Og jeg får lyst til å snakke om det enda en gang, og la det komme med i samlingen min.

Det var en juledag alle hadde reist til kirke, unntatt farmor og jeg. Jeg tror vi var alene i hele huset. Vi fikk ikke bli med, fordi den ene var for ung og den andre for gammel. Og vi var triste begge to, fordi vi ikke hadde fått dra med til ottesang og se julelysene.

Men da vi satt der i vår ensomhet, begynte farmor å fortelle.

– Det var en mann, sa hun, – som gikk ut i mørke natten for å låne ild.