DEN HELLIGE NATTEN

DA JEG VAR fem år gammel, fikk jeg en stor, stor sorg. Jeg tror knapt jeg har fått noen større siden.

Det var da farmor døde. Helt til da hadde hun sittet hver dag i hjørnesofaen i rommet sitt og fortalt eventyr.

Jeg kan ikke huske annet enn at farmor satt og fortalte fra morgen til kveld, og vi barn satt stille ved siden av henne og hørte på. Det var et herlig liv. Ingen andre barn hadde det sånn som vi.

Det er ikke mye jeg husker av farmor. Jeg husker at hun hadde vakkert, kritthvitt hår, og at hun gikk svært kroket, og at hun alltid satt og strikket på en strømpe.

Jeg husker òg at når hun hadde fortalt et eventyr, pleide hun å legge hånden på hodet mitt, og si: «Og alt er så sant som at jeg ser deg og du ser meg.»

Jeg minnes også at hun kunne synge viser, men det gjorde hun ikke hver dag. En av visene handlet om en ridder og en sjøhulder, og den hadde til omkved: «Blåser kaldt, kaldt kaldvær over sjø.»

Så kan jeg huske en liten bønn som hun lærte meg, og et salmevers.

Av alle historiene hun fortalte for meg, har jeg bare en svak og floket erindring. Det er bare én eneste av dem jeg husker så godt at jeg kan fortelle den. Det er en liten historie om Jesu fødsel.

Se, dette er nesten alt jeg kan minnes om farmor, foruten det jeg husker best: Det store savnet da hun var borte.

Jeg husker den morgenen da hjørnesofaen sto tom, og at det var umulig å begripe hvordan

dagens timer skulle ta slutt. Det husker jeg. Det glemmer jeg aldri.

Vi barn ble leid frem for å kysse hånden til den døde. Vi var redde for å gjøre det, men da var det en som sa til oss at det var siste gang som vi kunne takke farmor for all den gleden hun hadde gitt oss.

Eventyr og viser kjørte bort fra gården, pakket inn i en lang svart kiste, og de kom aldri igjen.

Jeg husker at noe var blitt borte fra livet. Det var som om døren var blitt lukket til en vakker, fortryllet verden der vi før fritt kunne gå ut og inn. Og nå var det ingen som skjønte seg på å åpne den døren.