Jeg er en berømt dikter, helt moderne. Sånn synger jeg: – I ensomhet, trass i

jeg ikke vet om du er, en grønngul frost, stor større størst …»

Den berømte dikterens stemme forsvant i det fjerne, for den gamle julesangen løp sin vei så fort den kunne.

Bedrøvet satte den seg på trappen til en liten stue.

«Jeg kommer vel til å dø. Ingen husker meg eller vil synge meg.»

Da kom en gammel kone på stien. Hun gikk og leide et lite barn.

«Se der, mormor, det sitter noen på trappen vår,» sa barnet. Mormor så med de gamle, slitte øynene, og selv om hun var nesten blind, kjente hun igjen den gamle julesangen.

«Det er jo den gamle julesangen,» ropte hun. «Det var mormor som lærte meg den, og hun hadde lært den av sin mormor, så gammel er den!»

«Syng meg,» ba sangen lavt. Den orket ikke mer.

«Men kom inn, kom inn,» sa kona. Og sangen gikk inn i den fattige, varme stua.

Og kona tok til å synge med svak og sprukken stemme, og den lyse barnestem-men falt inn. Og den gamle julesangen var ikke lenger en grå og fillete stakkar, men klar og strålende med kappe som skinte i glansen fra stjerner og lys.

Og det var som om taket løftet seg på den vesle stua, og sangen bredte seg ut, og tonene spredte seg over den mørke og triste jorden. Og hver som hørte den, glemte travelhet og bekymringer og tok til å synge med. Sin barndoms gamle julesang.

Å, du hellige, å, du salige …