Så møtte den en travel frue.

«Hva er du for en somlepave,» sa fruen, hun kunne ikke fordra at ikke alle hadde det travelt.

«Jeg er en gammel julesang. Moren din pleide å synge meg, du husker meg nok. Syng meg!»

«Akkurat som jeg har tid til å synge julesanger nå, like før jul. Jeg må ha stor-rengjøring og salte juleskinke og bake julekaker og lute fisk og stryke juleduk-er og rulle og polere og skure og tørke støv og …»

Mer hørte ikke den gamle jule-sangen, for den travle fruen var alt langt vekk.

Regnet holdt opp, det frøs på bakken, og kulden tok til å bite, men ennå vandret den gamle julesangen rundt og lette etter noen som ville synge den.

Da møtte den en berømt dikter. Den gamle julesangen ble glad.

«Jeg er en gammel julesang, » sa den til dikteren. «Du husker meg sikkert.

Vil du ikke synge meg?»

Dikteren stanset.

«Jaså, en gammel julesang? Men som du ser ut! Du er jo full av rim! Og av rytme! Som om jeg ville synge noe slikt!