Der kom det en som slepte seg frem langs veien. Det småregnet, og han frøs. En kjøttmeis satt med oppblåste fjær på en bjørkekvist.«Hvem er du som sleper deg frem?» spurte den.
«Jeg er den gamle julesangen,» svarte vandringsmannen. «Alle har glemt meg. Syng meg du, vesle kjøttmeis!»
«Jeg da! Nå er jeg hes i stemmen. Og julesanger bryr jeg meg ikke om, det er vårviser jeg liker.»
Og kjøttmeisen fløy sin vei.
Den gamle julesangen gikk trøtt videre. Da møtte den en rik
forretningsmann.
«Jeg er en gammel julesang. Du kunne meg godt da du var liten. Syng meg!»
«Selv om jeg har kunnet deg
en gang, så gjør jeg det ikke lenger. Klangen fra kasseappa-ratet er den vakreste sangen jeg vet om. Gå din vei, jeg har ikke tid til prat, jeg må tenke på ju-lesalget!»
Og den rike forretningsmannen gikk sin vei. Sangen fortsatte
videre. Det blåste kaldt
gjennom de tynne klærne.