t nytt høstgufs kastet seg gjennom luften, og igjen syntes Jenny at vinden hvisket «Lille pike, lille pike, kom nærmere, kom nærmere, lille pike ...» Hun snudde seg rundt mens hun løp, for å se hvor stemmen kunne komme fra, men i det samme øyeblikket traff foten hennes en rot på stien. Jenny snublet og falt. Hun ble liggende på bakken et øyeblikk før hun kom seg på beina igjen. «Blod på skog ... blod på skog ...» vislet det i løvet på bakken. Stemmen krøp langs stien, mellom knoklete røtter, og hvisket på nytt helt opp i øret til Jenny: «Løp.» I det Jenny reiste seg opp, kjente hun en iskald hånd på skulderen sin ...

I et gammelt, rødt trehus, ved enden av en skogsti, stod tante Olivia og tente lys i vinduene. Hun lot en hånd trekke de koselige blondegardinene til side, mens hun speidet ut av vinduet. «Kommer hun ikke snart?»