et var nesten mørkt da toget endelig stoppet på endestasjonen, og Jenny gikk av toget. Den kalde høstvinden snek seg inn gjennom jakken hennes, og våte, gule blader klamret seg fast til den svarte asfalten på togstasjonen. Hun skulle ønske hun hadde tatt på seg skjerfet sitt, og kanskje den tjukke boblejakken? Hun tok et godt grep rundt håndtakene på bagen sin, og slang den over skulderen, mens hun trakk jakken sin tettere rundt seg. «Da går jeg, da», sa hun til seg selv, og kikket på den smale skogstien som forsvant innover i den tette, mørke skogen. «Farvel», hvisket en stemme like bak henne. Jenny skvatt og snudde seg rundt. Hun så en skikkelse i skumringen. Hun kunne så vidt skimte munnen. Bleke, sprukne lepper lå som limt over brune stumper av tenner, i det munnen vrengte seg oppover til noe som minnet om et smil. Og så ble munnen og skikkelsen borte ... Jenny stivnet, «Hvem der?» sa hun lavt. Stemmen hennes skalv. Et iskaldt gufs av vind strøk over perrongen, blader virvlet opp rundt Jenny, og hun syntes hun hørte det hviske i vindkastene; «Lille pike, lille pike, kom nærmere, kom nærmere, lille pike ...» Jenny ble ikke stående et sekund lenger. Hun klamret seg fast til bagen sin og satte på sprang inn i skogen. Hun løp og løp. Dunk, dunk, dunk sa det hver gang føttene hennes traff stien av jord under henne. Hun kunne også høre det rasle i kratt og høstnakne greiner på hver side av stien. «Sikkert bare en liten, søt mus», trøstet hun seg selv, «eller en fugl». Jenny kjente hvordan bagen på ryggen hennes ble tyngre og tyngre etter hvert som hun løp. Men hun stoppet ikke, hun hev etter pusten og peste videre. Hun håpet at hun snart skulle få øye på det gamle, røde trehuset til onkel Fred og tante Olivia – med stearinlys og koselige blondegardiner i vinduene.