å gikk hun inn i huset igjen. Hun så yngre og vakrere ut enn noensinne, og gløden i øynene hennes – vel, den var brennende. Ingen la merke til at det livløse blikket til Yngve ...

I løpet av natten og neste dag, dukket én etter én av klassekameratene til Mads opp med det samme, livløse blikket som Yngve. Alle, bortsett fra Maud. Det var som om det bare var et tomt skall igjen av alle de andre vennene hans. Mads ristet i skuldrene til bestekompisen sin, men Kristoffer reagerte ikke. Han bare lot seg riste, og da Mads slapp taket i ham, fortsatte Kristoffer å pakke tingene sine – som om ingenting hadde skjedd.

På båten på vei hjem igjen, satt alle barna stille og stirret tomt ut i luften. Faren til Milla var den som til slutt brøt stillheten og sa, «For en fin og veloppdragen gjeng å dra på tur med!» smilte han, «Bortsett fra den merkelige episoden med sauen, har det gått over all forventning, godt det ikke skjedde noe mer der ute på øya», fortsatte han leende. «Det gikk helt som forventet, spør du meg ...» hvisket Isabella.

Mads kløp seg i armen, klapset til seg selv på kinnet, mens han messet: Vær så snill, vær så snill, la meg våkne fra dette marerittet ... vær så snill, vær så snill, la meg våkne fra dette marerittet ...» om og om igjen. Men til ingen nytte, dette var ikke en drøm. Marerittet til Mads kunne han aldri våkne fra ...