Du tror kanskje at mareritt bare er noe som skjer en og annen gang når du sover? Vel, hvis du spør Mads, tror jeg du vil høre noe helt annet. Det som skjedde med Mads, er så nær et mareritt du kan komme, men dette skjedde ikke mens han sov. Ikke i det hele tatt ...

ads hadde gledet seg til klasseturen hele det skoleåret. De skulle ta båt ut på en liten holme, og på den lille holmen lå det en gammel turisthytte som hele klassen skulle overnatte på en hel helg. Klasselæreren Audun, skulle også være med, i tillegg til faren til Milla og moren til Maud. Mads hadde likt Maud helt siden første klasse, og hadde det ikke vært for at dette er en skummel historie, hadde det kanskje vært en kjærlighetshistorie. Men det er det ikke. Det hører med til denne historien at det var noe med Maud, noe spesielt. Hun trakk seg ofte litt unna de andre barna i klassen, og leste i en bok for seg selv i friminuttene. Det mørke, lange håret hennes, og den kjølige, bleke huden hennes gjorde henne nesten usynlig. Men hvis hun så opp og rett på deg, var det akkurat som om de isblå øynene hennes glødet, og så rett inn i sjelen din. Men denne historien handler ikke så mye om Maud. Den handler mye mer om moren hennes, Isabella. Isabella var veldig langt fra usynlig. Hun var rett og slett slående vakker. Ung var hun også, i alle fall så hun mye ynge ut enn alle de andre foreldrene i klassen. Øynene hennes var like isende blå som Mauds, men øyene til Isabella glødet på en annen måte. De var mer hypnotiserende, og selv om de glødet akkurat som øyene til Maud, var gløden i øyene til Isabella som et iskaldt flammehav som slukte til seg sjelen din. Det var i alle fall det Mads alltid hadde tenkt de få gangene han hadde møtt moren til Maud. Lite visste han hvor rett han hadde i akkurat det ...