Med ett sluknet lyset fra skogen, og skyggene døde bort.

«Tror du han kommer?» gispet Emilie.

«Emma, du er henta!» ropte en stemme som var helt lik som stemmen til mammaen hennes.

«Er det han-jeg-ikke-skal-si-navnet-til-høyt-en-gang-til, eller er det virkelig mamma?» hikstet Emma. Så hørte de den merkelige lyden en gang til. «Knaaaaaas, knekk, knekk», sa det. Men denne gangen var det mye nærmere. Både Emma og Emilie holdt så hardt rundt husken sin at fingrene deres var helt kritthvite. «Knaaaaaas, knekk, knekk», kom det en gang til, enda nærmere.

«Han er her ...» pustet Emilie av skrekk.

«Knaaaaaas, knekk, knekk», sa det igjen. Men denne gangen så Emma hva det var.

«Mamma!» ropte hun. Det var mamma som kom syklende ut gjennom skogen. Sykkellykten hennes hadde laget de skumle skyggene fra skogen, for mamma syklet alltid på skogstien når hun skulle hente Emma. Og den rare lyden?

«Har du ikke fikset det hjulet ditt ennå, mamma?» spurte Emma.

«Nei», lo mamma, «ikke ennå. Jeg har visst vendt meg til den rare knase- og knekkelyden».