«Jeg liker luedusken min, og ingen skal få lov til å ta den fra meg, ikke en gang han-jeg-ikke-skal-si-navnet-til-høyt-en-gang-til», sa Emilie bestemt. «Han er en dust»

«En duskedust», stemte Emma i.

Det var helt sant som jentene snakket om, Sture Stubberusk, samlet luedusker og brukte dem som stubberusk. Ifølge fortellingene til Peder, kunne denne skrekkelige dusketyven gjøre om stemmen sin sånn at den hørtes akkurat ut som stemmen til mammaen din eller pappaen din. Det var sånn han lokket skolebarn fra Skogly skole inn til seg i skogen. «Fredrik, du er henta!» kunne Sture Stubberusk rope fra skogen. Eller «Ingrid, du er henta!» Og hver gang hadde Fredrik og Ingrid og alle de andre barna Sture Stubberusk hadde ropt på, kommet til ham. De hadde kommet ut fra skogen igjen, stive av skrekk – uten luedusk.

«Enig», sa Emma like bestemt som Emilie, «ingen skal få ta luedusken min, uansett hva eller hvem.»