milie og Emma lekte i skolegården etter skoletid. De var akkurat ferdig på AKS, og ventet på å bli hentet. Det var en grå høstdag i slutten av november, så det hadde allerede blitt mørkt ute. Bladene hadde for lengst forlatt grenene, og trestammene stod igjen som nakne skjeletter. Vinden rufset i lueduskene til Emilie og Emma, og regnet i luften gjorde alt tungt og vått.

Skogly skole lå vakkert til omringet av en stor bøkeskog, og om dagen kunne Emilie og Emma og alle de andre elevene på skolen leke på skogstier, blant frodige trær og tuer. Men nå, i mørket om høsten, så den frodige skogen ut som naturens kirkegård – svart og mørk, kald og mystisk. De to venninne satt på hver sin huske på huskestativet, og dinglet med beina. De syns det var litt skummelt å være igjen alene i skolegården, særlig nå som det var så mørkt og stille rundt dem. Ingen av dem turte å kaste så mye som et lite blikk inn i skogen, men festet blikket ned på støvlene sine eller på hverandre.