Og før det?

Forestillingen om det vi i dag kaller vampyrer har eksistert så lenge vi har hatt nedskrevet historie; antikke kulturer som den greske og den romerske kan begge skilte med dokumenterte historier om vesener som regnes som forløperne til moderne vampyrer.

Selv om vampyrlegender finnes over hele verden, regner man med at de først tok skikkelig form i Europa.

Vampyrer ble opprinnelig fremstilt som oppblåste, posete, og mørkerøde eller lilla – som følge av at de drakk blod. De hvilte i likkledet de ble begravet i, men ideen om huggtenner var ennå ikke del av myten. Derimot var de avslørende blodsporene rundt munnen der også på den tiden, akkurat som vampyrer på tegnefilm i dag.

De gamle grekerne snakket om Empusa, Lamia, og Strix. Empusa var datteren til den greske gudinnen Hekate, og kjent for å drikke blodet til de unge mennene hun forførte. Lamia var elskerinnen til de greske gudenes hersker Zevs, og livnærte seg av blodet til små barn som sov; det samme gjorde Strix, et flyvende, hvinende nattvesen som også jaktet på unge menn. Strix skulle også senere dukke opp i romersk mytologi som en fugl som spiste menneskekjøtt og drakk blod om natten. Strix er også det gamle greske og romerske ordet for «ugle», og en slekt av store tre-ugler har dette som vitenskapelig betegnelse.

I aserbajdsjansk mytologi finner vi Xortdan, en plaget sjel som steg opp fra graven. Under middelalderen i England ble forestillingen om en «revenant» – et sint gjenferd som har gjenoppstått for å plage og skape frykt – en populær idé.