«Vi har skjermet henne ved å sette opp denne platen foran buret, men det er et lite kikkhull her.» Hun pekte på en luke i platen. «Jeg skal åpne den forsiktig så vi ikke skremmer dem.»

«Kan vi klappe henne?» spurte Benjamin.

«Nei, dessverre. Det er veldig viktig at hun ikke blir vant til mennesker. Hun er et vilt dyr og må klare seg ute i naturen igjen når vi slipper henne ut. Dessuten ville hun nok ha bitt deg ganske hardt for å beskytte ungene.»

Ole la øyet inntil hullet og tittet. Han så ekornet de hadde funnet inne hos Arnoldsen, og to babyekorn som kravlet rundt på henne og jaget både hverandre og sin egen hale, mens den tålmodige moren lå og døste i lyset fra den varme lampen som sørget for at temperaturen i buret var riktig. Ole kunne så vidt se arret etter kuttet hun hadde fått da hun skar seg på det knuste speilet hos Arnoldsen.

«Er ungene store nok til at dere kan slippe dem ut?» hvisket han.

«Ja, de er nesten store nok til å spise fast føde, så det varer ikke lenge nå», svarte doktor Josefsen.

Benjamin sto og så gjennom kikkhullet da de hørte noe oppstyr ute i korridoren og lyden av noen som gråt.

Benjamin, Ole og doktor Josefsen kikket bort på døra idet en jente i sykepleieruniform kom inn og prøvde å ta av seg forkleet. Hun holdt døra åpen med den ene foten til hun endelig fikk av seg plagget og slengte det i gulvet med en dramatisk gest.