Men det var flere uker siden, og de kjente Arnoldsen bedre nå. Som tidligere detektiv hadde han rost Benjamin og Ole for hvordan de hadde løst sakene de hadde påtatt seg. Detektivbyrået Thomas og Tørning så på den siste saken som sin største triumf, men typisk nok kunne de ikke si noe om den til Arnold. Og for den saks skyld ikke til noen andre voksne heller.

Ole hadde lest i avisen at politiet hadde tatt tyvene som hadde stjålet hundene han og Benjamin hadde befridd. Det hadde vist seg å være en mann som var kasserer i kennelklubben, og en medsammensvoren som jobbet på fasanfarmen. Kassereren hadde også forfalsket papirene de trengte for å selge hundene videre. Ole var sikker på at politiet aldri ville funnet dem uten det anonyme tipset de hadde fått fra ham og Benjamin.

«Jeg ringte dyreklinikken i dag», sa Arnoldsen. «Den lille ekornvennen vår er frisk og rask igjen og kan snart settes ut i naturen.»

Ole lukket porten til Arnoldsens hage bak seg. Det innesperrede ekornet hadde vært deres første sak, og det var fordi de hadde brutt seg inn hos Arnoldsen for å redde ekornet, at de hadde fått straffen med å jobbe i hagen hans en gang i uka.

«Så han er bra igjen nå?» spurte Ole.

«Ja, selv om han er en hun og har fått to ekornunger! Det er derfor hun har vært på klinikken så lenge. De ville være sikre på at alt var i orden med henne og ungene.»