«Slike sprekker tyder nesten alltid på at det er noe gærent med bygningen, og dette er et veldig gammelt hus. Flytt deg litt, så skal jeg sjekke noe.» Ole tok Benjamins plass foran PC-en. «Jeg har en tante i Rogaland, og hun fortalte en gang om et hus som måtte rives. Det hadde begynt å gå i oppløsning fordi det var bygd oppå en gammel tinngruve.»

Benjamin fnøs. «Det har aldri vært noen tinngruver her, vel», sa han.

«Nei, ikke tinngruver», sa Ole mens han tastet, «men … aha! Se her!» Ole leste høyt:

«Området har en rik og variert gruvehistorie med røtter langt tilbake i tid. Det ble utvunnet kull fram til 1963, og andre typer åpen gruvedrift fortsatte enda lenger.»

Ole så opp fra skjermen. «Der har vi det! Jepp!» Han svingte seg rundt i stolen og slo i lufta med knyttneven. «Det er best vi drar dit med en gang. Hele bygningen kan være i ferd med å dette sammen.»

Ole og Benjamin syklet som gale til dyreklinikken. På parkeringsplassen utenfor sto doktor Josefsen og pratet med Jeanette. Guttene begynte å snakke i munnen på hverandre. Doktor Josefsen holdt hånda opp og lo. «Rolig nå! En av gangen. Nå går vi inn så dere kan få igjen pusten og fortelle alt fra starten av.»

Jeanette virket veldig forvirret da guttene begynte å fortelle hva de hadde opplevd. «Men …» sa hun. «Da jeg slapp dere ut, sa dere at dere ikke hadde sett eller hørt noe!»

Ole skjønte at det ikke nyttet å lyve, så han fortalte om døra de hadde latt bli stående ulåst og hvordan de hadde tatt seg inn i kjelleren igjen midt på natten. Heldigvis ble ikke doktor Josefsen så veldig sint. Hun kom bare med en kort formaning før hun ba dem om å fortsette med historien.