Benjamin dro fram kameraet med skjelvende hender. «Det holder så vidt», sa han. Så snart bildene var tatt, dro guttene hjemover.

«Hva med døra?» spurte Benjamin.

«Vi kommer tilbake og låser den i morgen», sa Ole.

Etter en lang stund roet nervene seg nok til at guttene sovnet i teltet. Etter frokost neste dag lastet de bildene inn på PC-en, og Benjamin forstørret dem som en dreven fotokunstner. Så sammenlignet de dem med bildene de hadde tatt før skrekkopplevelsen.

«Hei, se der!» utbrøt Ole. «De sprekkene i veggen – man ser dem på det første bildet også, men de er mye større på det andre!»

De gransket bildene enda grundigere. «Se på gulvet også!» sa Benjamin ivrig. «Det er masse små sprekker på det første bildet, og på det andre er de større. Og se her, her er det en helt ny sprekk. Spøkelsene holder på å rive ned hele huset!»

«Hm!» Ole trommet blyanten mot overleppa. «En glup mann sa en gang at hører du hovslag, er det ikke sikkert at det er en sebra.»

«Hæ?» Benjamin klødde seg i hodet.