seg bort fra ham. Han ville skrike, men stemmen sviktet. Munnen var tørr, og nakkehårene reiste seg. Han ville løpe, men beina var myke som seigmenn og helt ubrukelige. Benjamin hadde begynt å klynke, og dette uttrykket for redsel var nesten enda mer skremmende enn de uforklarlige lydene.

«Benjamin!» Ole strakte hånda ut i mørket og grep kameraten i skulderen.

«Bare slapp av, Benjamin, det har gitt seg nå.» Men ikke før hadde han sagt det, så satte den uhyggelige stønningen i gang igjen. Livredde klynget guttene seg til hverandre, de skalv av redsel mens stønningen ble høyere og begynte å skingre. En stabel med dyrebur falt i bakken, og guttene skrek høyt.

«Vi stikker!» Benjamin halte Ole med seg ut døra og opp trappa.De ble liggende i gresset utenfor og gispet etter luft. Hjertet banket så hardt i brystet til Ole at han trodde det skulle gå i stykker. Han kikket opp på vinduet i annen etasje og lurte på om de hadde vekket Jeanette, men hun tente ikke lyset. Til slutt sa han til Benjamin: «Vi må gå inn igjen og hente sakene våre. Vi kan ikke la opptaksutstyret bli igjen.»

Benjamin nikket. Han rettet bleknebbet på brillene under den lyse hårmanken.

«Men nå lar vi døra stå åpen, ikke sant?»

«Ja, gjett!» sa Ole.

Fangekjelleren virket ikke like skremmende med åpen dør.

«Kan du ta noen flere bilder her så vi kan sammenligne stedet før og etter, Benjamin? Er det nok lys?»