«Det kommer til å være utrolig mørkt nede i fengselet», sa Benjamin.

De kom seg fram til dyreklinikken uten problemer. Gatene rundt var stille og folketomme, og det var langt mellom vinduene det lyste fra. Langs den siste delen av veien sto det gatelykter og lyste. De la syklene forsiktig fra seg ved steintrappa og smøg seg inn gjennom den ulåste døra.

Guttene lot utgangsdøra stå åpen mens de rigget opp opptaksutstyret og lommelyktene. Da de lukket døra, virket kjelleren enda litt kaldere, og det var så mørkt at de ikke kunne se bordet som sto rett foran dem.

«Kanskje vi skulle la døra stå på gløtt slik at vi får inn litt lys?» foreslo Benjamin. Stemmen hans ga gjenklang i rommet. «Hva synes du?»

«Når livet er tøft, lever tøffingene livet.» Ole siterte Mickey Jones igjen. «Bare si fra om du ikke fikser det, men vi skal iallfall ikke ha den døra åpen.»

«Nei da», fortet Benjamin seg å si, «det går helt fint.» Men han virket ikke særlig fornøyd. I det samme stivnet begge guttene til da en lyd brøt gjennom den stillestående lufta. De sto musestille og lyttet. Der var den igjen! En stønning som var så dyp og rumlende at det ristet i gulvet. Ole trykket skjelvende på opptaksknappen. De våget ikke å puste mens den dype stønningen fortsatte. Kort etter ble den avløst av en subbende lyd, som om noe slepte seg over gulvet. Alt stemte med det Janne Hoff hadde fortalt. Nå syntes Ole han kunne kjenne noe som rørte på seg under føttene hans, noe som gled langs gulvet og beveget