Ryggsekkene sto klare. De hadde sett på bildene Benjamin hadde tatt tidligere på dagen. Cellene så ikke særlig skumle ut på fotografiene, og bildene av Janne Hoff viste egentlig bare at hun var oppskaket etter opplevelsen i kjelleren.

«Der! Nå slukket de lyset», hvisket Ole. De kom seg på beina og slengte sekkene på ryggen. De hadde satt fra seg syklene et stykke oppe i veien for at ikke foreldrene til Ole skulle høre dem når de dro. Hagegrinden hadde de latt stå åpen så den ikke skulle knirke.

De syklet av sted mot klinikken. Ole kjente spenningen bruse i blodet, blandet med en dose frykt. Han husket noe hans helt Mickey Jones pleide å si i slike situasjoner:

Frykten gjør deg kvikk, så lenge du ikke får panikk. Det stemte. Han hadde sjelden følte seg så kvikk og årvåken. Han var klar til å møte hva det skulle være.

Det var stille på veien. Nå og da lyste månen opp over landskapet før den ble skjult bak mørke skyer igjen.