«Hvem skulle det være? Det er sikkert aldri noen som kommer hit.»

«Man vet jo aldri», sa Ole. «En innbruddstyv, et kjærestepar. Vi kan ikke ta noen sjanser.». Han fant fram en rull med bred teip, og sammen sikret de døra slik at den ikke skulle gå opp av seg selv.

Alt dette var i bunn og grunn helt unødvendig, men det fikk i det minste tiden til å gå. En knapp time senere kom Jeanette og ropte ned til dem at hun skulle trekke seg tilbake til hybelen.

Hun smilte til guttene da de kom opp fra kjelleren. «Har dere fanget noen spøkelser, da?» spurte hun.

«Ikke ennå», sa Ole. «Har du noen gang hørt noe?»

«Nei. Men jeg har ikke jobbet her så lenge. Hvis jeg hører noe, skal jeg si fra til dere.»

«Takk», sa Ole. Så syklet de hjem i skumringen.

Ole holdt øye med foreldrenes rom gjennom den åpne luka i teltduken. Han og Benjamin lå fullt påkledd i soveposene og ventet.