Vi burde vært her midt på natta, mens alt var stille.»

«Hvordan skal vi få til det?» spurte Benjamin. «Jeanette slipper oss ut når hun går opp på hybelen, eller før hvis vi vil. Og doktor Josefsen sa at vi bare kunne bli i et par timer, til rundt åtte.»

I mørket trommet Ole blyanten mot overleppa, slik hans helt Mickey Jones pleide å gjøre mens han tenkte.

«Vi må komme tilbake!» sa han.

«Hvordan da?»

Ole gikk bort til døra de hadde undersøkt tidligere, og trakk boltene til side igjen.

«Vi lar døra stå ulåst når vi går. Du kan sikkert ligge over i teltet i hagen vår i natt. Så later vi som om vi legger oss, men egentlig sniker vi oss tilbake hit mens alle sover.»

«Genialt!» sa Benjamin. «Da drar vi hjem, da!»

«Ikke så fort!» sa Ole. «Vi har bare vært her en halvtime. Det ser sikkert rart ut hvis vi drar så tidlig. Vi venter til Jeanette sier at hun går opp på hybelen.»

For å drøye tiden begynte guttene å rydde litt på trappa de skulle bruke når de kom tilbake. Benjamin var redd for at de ikke ville få døra opp igjen siden den åpnet seg utover og det ikke fantes noe håndtak. Ole måtte gi ham rett der.

«Hva ville Mickey Jones ha gjort?» spurte han. «Jeg tok med noe hyssing. Hvis jeg …»

«Er det ikke enklere bare å legge en liten stein på terskelen så ikke døra glir helt inntil?» spurte Benjamin.

Steinen gjorde susen, men Ole var ikke helt fornøyd. «Tenk om døra blåser opp og noen oppdager det», sa han.