Ole lyste rundt i den første cella mens Benjamin tok bilder. Så gjorde de det samme i den andre cella.

«Det er ikke så mye mer vi får gjort nå. Vi får se om vi finner noe når vi ser på bildene på PC-en.»

De gikk tilbake til døra.

«Da lukker jeg», sa Ole. «Nå blir det svart som i graven.»

«Vi har jo lommelyktene våre, da», sa Benjamin bråkjekt.

«Men vi har jo blitt enige om at vi ikke skal bruke dem før det er helt nødvendig.»

«Vi har visst det.» Benjamin var ikke fullt så bråkjekk lenger.

De satt i mørket og ventet. De kunne høre folk som pratet og beveget seg over dem, biler som kjørte fordi ute på gata, folk som lo på bussholdeplassen, og barn som lekte.

«Dette nytter ikke!» sa Ole. «Et spøkelse med respekt for seg selv vil aldri vise seg i alt dette bråket.