Historien om solformørkelsen er interessant. Den norske astronomen Christopher Hansteen viste allerede i 1830-årene at det hadde vært en full solformørkelse over Midt-Norge i 1030, ikke 29. juli, men 31. august. Hadde Snorre tatt feil, og burde slagdagen bli flyttet en måned? Men her kommer en ny faktor inn. De som husker sin fordums bibelhistorie, vil erindre at da Kristus døde på korset, ble Jerusalem rammet av en total solformørkelse. Om dette er historisk korrekt, vet vi ikke, men i den kristne tradisjonen varslet formørkelsen Jesu død. Kong Olav ble etter sin død Norges største helgen, og hva var da enklere enn å koble solformørkelsen i august til hans død i juli? Legende og historie kan faktisk bli kombinert.

Olavs død

Nærkampen på Stiklestad gikk mot klimaks. Kong Olav hadde kjempet djervt og var lett å legge merke til i kampen. Han var høyere enn de fleste og hadde en forgylt hjelm og et hvitt skjold med et innlagt kors i gull. I hendene bar han et sverd med gullinnlagt skjefte og en stridsøks (det er for øvrig kong Olavs øks som er gjengitt på dagens norske riksvåpen). Han var således lett synlig i nærkampen. Olav fikk først et øksehogg i benet og måtte lene seg mot en stor stein. Tore Hund, som hadde kommet seg fremst i bondehæren, stakk kongen i magen med spydet, og Kalv Arnesson traff kongen i halsen med en stridsøks. Disse tre sårene ble kongens bane.

Noe av det siste Snorre beretter, er at Dag Ringsson hadde seiret i striden mot vestlendingene og flyttet seg for å komme kongen til hjelp. Men det var for sent. Svenskene klarte ikke å motstå presset fra bondehæren og måtte flykte nordover i Verdal.

Slaget på Stiklestad var over. Olav hadde falt på slagmarken, og slaget var tapt. Hans taktikk med å gå hardt på mot overmakten og å love land og løsøre til sine menn hadde sviktet.