Kildene

Den beste, og eneste, kilden til hva som skjedde, er Snorre Sturlasons beretning, nedskrevet mer enn 200 år senere. Snorre skrev ned hva han hadde hørt, og det var nødvendigvis ikke så galt. Den muntlige overleveringen sto sterkt. I tillegg kom de mange skaldekvadene, korte dikt som beskrev mennesker og hendelser, og som var lette å huske ordrett.

Men også Snorre var en forfatter med sans for de dramatiske øyeblikkene som kan fargelegge fortiden. Et slikt øyeblikk er møtet mellom Olav og Arnljot Gelline fra Jämtland. Arnljot var en diger mann som var godt utstyrt med hjelm, brynje, skjold og sverd. Nå ville han kjempe for kongen. Olav spurte så hva han trodde på: «Egen makt og styrke», var svaret. Olav bød ham da å bli kristen. Arnljot svarte at han ikke visste stort om Kvitekrist, men at han trodde på kongen. Olav nølte ikke. I en fart ble kristendommen presentert, og Arnljot ble døpt.

Det vil ikke forundre oss at han ble drept like ved kong Olav. Men først hadde han drept mange fiender.

Taktikk

Olav hadde en hærstyrke på omkring 7000 mann. Han lot den stille opp på en liten bakkekam vendt mot fienden. Den såkalte bondehæren på rundt 15 000 mann brukte lengre tid på å organisere seg. Etter litt ordveksling mellom Olavs fremste fiender, stormennene Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson, om hvem som skulle lede bondehæren, ble det enighet om at Kalv Arnesson skulle være leder. Han satte opp sitt merke, en lang stang med hans personlige symbol på toppen, midt imot kong Olav og hans merke. Bondehæren hadde en lang og tett front eller fylking. At den var lang, var en sikkerhetsforanstaltning mot at kong Olavs hær skulle kunne angripe bondehæren i flanken og deretter slå til bakfra.