De var i et kappløp, ikke bare med seg selv, for å greie den 128 mil lange skituren i isende kulde og vind, men også mot en annen ekspedisjon som var på vei. Den britiske ekspedisjonen til Robert Falcon Scott satset også alt på å bli først til Sydpolen.

Å komme først var det viktigste. Amundsen hadde egentlig forberedt seg på å gå til Nordpolen som det første mennesket i verden. Men så fikk han høre at to andre polfarere allerede hadde det vært der, Cook og Peary. Da bestemte han seg for Sydpolen.

Det ble et umenneskelig race. Amundsen hadde trekkhunder og sleder. Britene hadde shetlandsponnier. De norske sledene veide helt ned i 24 kilo, mens de engelske var tre ganger så tunge.

Fem mann og 52 hunder

19. oktober la fem mann, fire sleder og 52 hunder ut på forsøk nummer to. Den største utfordringen var å komme seg opp på toppen av det store polplatået. For å klare det måtte ekspedisjonen krysse fjell som ennå ikke var avmerket på noe kart. Det var mye som kunne gå galt, men heldigvis oppdaget nordmennene en isbre som var relativt grei å følge. Etter en ukes klatring var ekspedisjonen oppe på platået. Der slo de leir på et sted Amundsen ga navnet «Slakteren». Her måtte de spise ferskt kjøtt om de ikke skulle få sykdommen skjørbuk. De slaktet 24 av hundene.

Det var et kappløp, og da de kom til polpunktet var de spente. Men det britiske flagget var ikke å se, og de kunne plante det norske flagget på Sydpolen. Seieren var et faktum.

Over en måned senere kom også Scotts ekspedisjon til Sydpolen. De ble møtt av et vaiende norsk flagg. Mens Scotts ekspedisjon var på vei tilbake til kysten, gikk det galt. Scott og mennene hans omkom, knappe 18 kilometer fra et av depotene sine.