i ettertid for å knytte hele den norske kongeslekten sammen i ett dynasti. På den tiden Olav ble født, omkom faren mens han var på «frierferd » til den svenske enkedronningen Sigrid Storråde. Astrid giftet seg på ny, og Olav vokste opp hos stefaren Sigurd Syr på Ringerike. Med Sigurd fikk Astrid sønnen Harald, Olavs halvbror, som senere ble konge med tilnavnet «Hardråde» og stamfar til de følgende norske kongene. Også Sigurd Syr blir i sagaene framstilt som ætling av Harald Hårfagre.

Som kristningskonge og helgen ble Olav rex perpetuus Norvegiæ – «Norges evige konge». De senere kongene regjerte som hans stedfortredere, samtidig som riket var en odel (arvelig eiendom) i den norske kongeslekten. Denne oppfatningen kunne på 1100- og 1200-tallet svekke tradisjonelle krav danske konger mente å ha på et overherredømme i Norge. Men det at Olav ble helgen få år etter sin død, førte også til at den kirkelige legenden om ham raskt fikk stort omfang.

Når Snorre og andre sagaskrivere på 1200-tallet skulle skrive om Olav i en verdslig sammenheng, var de for en vesentlig del henvist til det som ble fortalt i skaldekvad fra Olavs egen tid, og som ikke var påvirket av den kirkelige legenden.

Olav Haraldsson (den Hellige) (995–1030).