Frostatingsloven med noen helt spesielle «motstandsbestemmelser » – helt uten sidestykke i andre nordiske lover:

Ingen mann skal gjøre atför [eg. «tilferd»] mot en mann, verken kongen eller annen mann. Men hvis kongen gjør det, skal det skjæres hærpil [krigsbudstikke]. Den skal gå i alle åtte fylker, og alle bøndene skal gå mot kongen og dre-pe ham hvis de kan. Men hvis kongen kommer unna, skal han aldri få komme tilbake til landet. Hver den som ikke vil gå mot ham, skal bøte tre merker, og likeledes den som ikke bringer pilen videre.

«Tilferden» det her handler om, ser ut til være en juridisk term for ulovlig tvangsinndrivelse og jordegodskonfiskasjon – det vil si eiendomsbeslag bare på kongelig maktbud og uten tingets dom. Olav hadde ønsket å etablere et sterkere og mer maktfullkomment kristent kongedømme enn det befolkningen hadde kjent tidligere, etter et vesteuropeisk ideal. Dette betydde økt kongelig maktutøvelse og har ganske sikkert framkalt motstand, som kongen så har reagert på med maktmidler. Vi vet rent generelt at rikssamlingskongene brukte jordegodskonfiskasjoner som undertrykkelsesmiddel, noe som blant annet viser seg i utviklingen av jordeiendomsforholdene og fordelingen av jordeiendommen. Enorme mengder med jordegods, i Trøndelag så mye som over 80 prosent av den samlede jordverdien, kom i løpet av middelalderen i offentlig eie, som regel først som kongelig eiendom, senere også kirkelig. Det som hendte i 1028–1030, har klare likhetstrekk med det vi leser i de såkalte motstandsbestemmelsene: I 1028 hadde Olav først måttet flykte hals over hode og forlate landet. Da han prøvde å komme tilbake, samlet bøndene seg mot ham i et massivt folkeoppbud. Da slaget sto på Stiklestad 29. juli 1030, ble Olav møtt som om han var en ytre fiende.