med en annen hær

av svenske menn

til strid med daner.

Vi hører også om Knuts reaksjon da han i England fikk rede på det som hendte:

Østfra hørte

daners snarøyde

konge om hær.

Da skred skipet

mens åretak skinte,

og førte vestfra

Adalråds [Ethelreds] fien-de.

Først herjet Olav en tid i danske farvann før det en gang i 1025 eller 1026 kom til et avgjørende slag ved munningen av Helgeå i Skåne. Her seiret Knut. Sigvat sier: «Jyllands fyrste [Knut] lot ingen ete av arven. Det fikk alle merke. Han ville ikke ha ran i landet.» Etter nederlaget var Olavs stilling så svekket at han ikke våget å seile tilbake til Norge, men etterlot skipene og tok landeveien gjennom Småland og Götaland. Mynt som Knut utstedte i Sigtuna ved Mälaren etter seieren, tyder på at han nå tok kontroll også over deler av svensk område.

Det var først i 1028 at Olavs herredømme i Norge raknet fullstendig. Kort tid før var han på Sola kommet i åpen konflikt med Erling Skjalgsson, landets nest mektigste mann etter kongen. Dels gjennom slektskap hadde Erling nære bånd til store deler av aristokratiet langs