Det at Olav kom med bare to skip, attpåtil «knarrer» (lasteskip), samt det fredelige møtet med Håkon, som hadde nære forbindelser til morbroren Knut, skulle tyde på det.

Men Svein jarl sto utenfor Knuts nærmeste krets og var ikke innstilt på å anerkjenne Olavs kongedømme. Året etter, på palmesøndag i 1016, møtte Svein og Olav hverandre i et større sjøslag som ble utkjempet utenfor Brunlanes, ytterst i Oslofjorden. Sigvat har fortalt om slaget i kvadet «Nesjavísur». Svein, som hadde seilt den lange veien langs kysten fra Trøndelag, hadde tydeligvis små styrker: «For den venneløse fyrste [Svein], som sparte på gullet, ble mannskapet tynt om fanestangen», mens «den gavmilde [Olav] fikk et langt større mannskap til kampen enn den gjerrige». Vi må tro at Olav har hatt med rikdommer fra sin tid i England, og disse benyttet han seg av for å skaffe venner og støtte. Særlig er det grunn til å merke seg at det er bare «inntrøndere» som uttrykkelig blir nevnt blant dem som fulgte Svein. Det betyr at Olav må ha klart å sikre seg enten støtte eller i det minste nøytralitet fra vestlendingenes side. Kampen ble hard, men endte med seier for Olav. Svein skal ha dratt østover etter nederlaget og kom aldri tilbake til Norge.

Etter slaget ser det ut til at Olav raskt festnet grepet på sitt rike. For Eirik jarl og sønnen Håkon skulle England på dette tidspunktet by på større utfordringer og muligheter enn Norge.

I de første årene Olav Haraldsson var konge, var forholdet til Sverige og den svenske kongen uavklart. Årsaken ser ut til å ha vært at Olav Skottkonung gjorde krav på norske grenseområder som følge av Olav Tryggvasons nederlag ved Svolder. Kanskje særlig gjaldt dette Båhuslen. Olav Haraldsson godtok ikke uten videre det svenske kravet.

Situasjonen var lenge spent. Men i årene før 1020 ble det større strategiske bildet endret. Knut den mektiges yngre bror, Harald, som hadde vært dansk konge etter Svein Tjugeskjegg, døde i 1018.