Helgenen Olav

Fortellinger om helgenen kunne senere lett overskygge mer nøkterne historiske beretninger, og de ble i mange sammenhenger hovedsaken i Olavs historie. Dette viser seg når den såkalte Legendariske saga, fra annen halvdel av 1100-tallet, ikke nøyer seg med å nevne Olavs fødsel, men også tar med en mirakuløs fortelling om det som hendte – etter mønster av helgenbiografiene: Den fødende Astrid kunne bli forløst bare ved hjelp av et magisk belte. Og da morfaren Gudbrand Kula, som ikke ville at en sønn av den svikefulle Harald skulle få vokse opp, hadde satt det nyfødte barnet ut for å la det dø, viste det seg et stort og stadig voksende lysskinn på himmelen over huset der barnet var født. Et slikt tegn måtte også Gudbrand bøye seg for, og Olav ble hentet inn igjen. Snorre har i sine kongesagaer rasjonalisert bort alt som smaker av legende fra Olavs barndom og ungdom. Men han tar med én fortelling som riktignok skal vise noe annet:

Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjem-me på gården; da ropte han på Olav, stesønnen sin, og ba ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og tok den største bukken som var der, leide den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde han gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: «Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; moren din synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er.» Olav svarte ikke stort, han lo, og gikk sin vei.

Denne historien skal ikke varsle om helgenen, men om vikinghøvdingen og kongen. Snorre ville skrive om kongen som ble helgen.