Normannerne kunne bare kjempe gjennom en trang åpning oppover i Senlac-åsen, siden det var myrlandskap på hver side. Dette, og at Harald hadde sine styrker på høyden, betydde at normannerne fikk store problemer med å komme høyt nok til å nå fienden, og mange døde på vei opp åsen. På Bayeux-teppet kan man lese at noen ropte ut at kong Vilhelm var død, men at Vilhelm løftet på hjelmen sin for å bevise til sine menn at han fortsatt var i live.

Det kan tyde på at det var en gammel krigslist som tilsutt fikk brutt den seierrike skjoldborgen på åsryggen. Normannerne lot som de flyktet etter et tilsynelatende mislykket stormangrep, og da ble fristelsen for stor for engelskmennene som trodde de hadde seieren innen rekkevidde. De brøt skjoldborgen og stormet etter de flyktende normannerne ned på sletta. Der ble mange av dem hugget ned av det normanniske kavaleriet. Det er sannsynligvis dette som gjorde at engelskmennen tapte slaget. De var da for få igjen i skjoldborgen til å holde stand mot neste angrep. På tross av Haralds tapre livvakter, nådde nå de rasende normannerne fram til kongen og drepte ham. Det hadde vært en ”nære på” seier, men nå stod Vilhelm igjen på slagmarken som seierherre. Og kunne bære tilnavnet Erobreren med rette.