maurkolonier har en dronning som hele systemet baserer seg på, og dronningen er som regel størst.

Koloniene under bakken består av et snedig nettverk med forskjel-lige rom og tunneler som kan spre seg utover og nedover flere me-ter. De er så godt konstruert at «maurtuekunst» har blitt mer og mer populært. Maurtuekunst innebærer å helle flytende metall, gips eller sement ned i en forlatt maurkoloni, vente til det størkner og så grave bort jorden rundt. Resultatet er virkelig imponerende!

Noen maurarter har begynt å trosse utviklingslovene ved å danne «superkolonier». Dette skjer når flere maurkolonier, med flere dron-ninger, slår seg sammen til en kjempekoloni. Å slå seg sammen på denne måten hjelper dem med å spre seg over store områder. Ved at de er så mange, tar de knekken på andre maurarter i nærheten. Denne typen atferd kan skape store problemer for økosystemene. Ved å fjerne en maurart i et område på denne måten, reduserer man nemlig tilgangen på mat for andre dyr lenger opp i næringskje-den.

Frem til tusenårsskiftet antok man at den største superkolonien var i Japan. Den hadde rundt 300 millioner arbeidermaur og en mil-lion dronninger som levde i 45 000 kolonier. Spredningen av ko-lonien var på rundt 2,7 km. Men i år 2000 ble det funnet en enda større superkoloni av argentinamaur langs kysten av Middelhavet og Atlanter-havet i Sør-Europa. Den besto av flere superkolonier som hadde begynt å ar-beide sammen for å lage en enda større kjempekoloni. Flere millioner kolonier og mange milliarder arbeidermaur var spredt over et område på hele 6000 km!