skulle igjen kaste riket ut i nye militære eventyr. Et av hans tilnavn var styrjaldar-Magnus, det vil si «krigs-Magnus», som er betegnende for hvordan karrieren hans utviklet seg. Magnus’ tilnavn Berrføtt eller Barfot har et noe uklart opphav. Snorre Sturlasson mener at det kom av at Magnus hadde tatt opp skikken fra «Vesterlandene» med å gå «med bare legger på gata». En annen forklaring er at han foretrakk å ri barfot, altså uten sko, slik irene gjorde.

Etter Olavs død oppsto det raskt en kamp om makten i Norge mellom Magnus, som ble hyllet som konge på Borgartinget i Viken, og fetteren Håkon Magnusson, som ble hyllet som konge i Trøndelag.

Håkon hadde vokst opp hos storbonden Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og han var blitt hyllet som kongsemne av opplendingene så snart nyheten om Olavs død nådde dit. Håkon og Tore reiste deretter straks til landets viktigste hyllingssted, Øretinget i Nidaros, der de etter store innrømmelser til bøndene fikk Håkons kongeverdighet bekreftet. Han skar ned på upopulære avgifter og pålegg, blant annet «landøre» og «julegaver ». Dette gjorde ham populær, men det reduserte samtidig kongedømmets inntekter. Magnus nektet derfor å godkjenne Håkons innrømmelser overfor bøndene da han kom til Nidaros for å la seg hylle, og situasjonen ble raskt spent mellom de to kongene. Begge samlet folk rundt seg, og det brygget opp til åpen konflikt. Men allerede våren etter, i 1095, ble Håkon syk og døde.

Magnus hadde liten personlig krigserfaring, Han var blitt 22 år gammel og hadde ennå ikke deltatt i noe viktig felttog. Han var nok en ærekjær ung mann som mer enn noe annet ønsket å bli sammenlignet med farfaren Harald Hardråde. I Norge var freden tilsynelatende bevart, og derfor lanserte han et hærtog inn i det danske Halland, sør for Konghelle i Båhuslen. Et spektakulært angrep på danskene, som både bestefaren og den hellige Olav hadde kjempet imot, ville gi skaldene noe å synge om i kvadene.