1093–1103

Magnus Berrføttskrigføring

Magnus drømte at han løp fram mot sine fiender under dekke av farfarens uovervinnelige banner, Landødeleggeren. Hans fiender falt for hans sverd, og mektige konger knelte foran ham i underkastelse … Da han våknet, var det bare en eneste ting som sto klart for ham. Han, Magnus, skulle gjenreise slektens ære og ta tilbake alle skatteland som var tapt.1

Da det nærmet seg år 1100, var Norge blitt et kristent land, og den klassiske vikingtiden var for lengst over. Men en siste krampetrekning av fortidens krigerideologi skulle få utfolde seg før langskipene forsvant fra Europas kyster for godt.

Før Harald Hardråde dro til England i 1066, lot han sin eldste sønn Magnus utrope til konge, og da den yngste sønnen Olav kom tilbake til Norge med farens lik i 1067, delte de makten mellom seg. Magnus døde imidlertid allerede i 1069, og Olav styrte landet alene fram til sin død i 1093. Under hans tid var det stort sett fred i Norge. Han frafalt alle krav på Danmark så vel som England. Dette var i en periode da Norge i stadig større grad tok form som andre kongeriker i Europa med en utbygd kirkeorganisasjon og et fastere kongelig styre. Samtidig var Olavs etterfølger, sønnen Magnus, Norges siste vikingkonge, i den tradisjonelle betydningen av ordet, og han